Vi kaster atter garnet

Vi kaster atter garnet,
O Herre, på ditt bud,
For vi vil fange sjeler
Og drage dem til Gud.
Men mang en ærlig Peter
Har sine garn utsatt
Og har dog intet fanget
Den hele lange natt.

Ja, natten ligger over
Det dype folkehav,
Og i de kalde bårer
Er mørkt som i en grav.
Frimodigheten brister,
Og tvilen den tar til:
Hvor lenge, å, hvor lenge
Før du oss hjelpe vil!

Dra ut, dra ut på dypet,
Kast garnet til en drett!
Så lyder din befaling
Til ham som sitter trett.
Han sitter trett ved stranden
Av fruktesløst besvær,
Men se, nå treder Herren,
Den sterke Gud, ham nær!

Da reiser seg den svake
Og går i Jesu navn:
Ja vel, på ditt ord vender
På dypet vi vår stavn!
Å se, hvor nå det lykkes,
Hvor fangsten den er stor!
Det var imot forventning,
Det var på Herrens ord.

På ditt ord, Herre kjære,
Så skal det atter skje,
Om vi ei lever dagen
Da vi kan fangsten se.
Det kommer bedre tider,
Og båten den blir full.
Guds fangst vi visst skal være
Og han vår Herre hull*.