Hvor deilig det er å møte

Hvor deilig det er å møte
Når ene man vandrer frem,
En broder- og søsterskare
På veien til samme hjem!
Det er som en kvegende luffning
Som Her- ren oss sender ned.
Det styrker den trette vandrer
På vei- ens besværlighet.

Da banker hjertet, og blodet
Så varmt gjennom årene går,
Og hva det vil si å elske,
Først da vi til fulle forstår,
For da brenner kjærligheten,
Ei smittet av jordisk glød,
Så ren og så sterk den luer
Og kjenner ei kulde og død.

Og er så for fullt vårt hjerte,
Og kan vi ei tale ut.
Da bærer vi frem i bønnen
De kjære for nådens Gud.
Vi ned- ber velsignelsens fylde,
Det beste vårt hjerte vet,
Alt over det elskede hode
For tid og for evighet.

Det gis ikke jordisk slektskap,
Ei blodets det sterke bånd
Som så binder hjerte til hjerte,
Forener så ånd med ånd,
Som dette å eie isammen
Én Herre, én tro, én dåp,
Som barn av den samme Fader
Og født til det samme håp.

Og når så den siste fiende
Med ære beseiret er,
Da skal vi møte de kjære
Som frelste i himlens hær.
Der tales ei mer om å skilles,
Der sies ei mer farvel,
For evig vi vandrer sammen
Ved livsens sprudlende vell.