Å, hvilken ære

Å, hvilken ære,
For tanken altfor stor,
Hans barn å være
Som i det høye bor!
Når jeg er blevet Til
Herren rett omvendt,
Fra verden revet, Med
Jesus rett bekjent,
I himlen skrevet Med
Lammets røde prent!

Å, hvilket smykke
Jeg da fra himlen får,
Å, hvilken lykke
Er dette barnekår!
Hva enn oss skader,
Vi kan for tronen gå
Og sie: Fader,
Ditt barn du hjelpe må!
Min Gud, hvor lader
Det deilig der å stå!

Hvem kan utsige Hva
Kristi kraft formår,
Når himlens rike
I sjelen rett oppgår!
Når i meg brenner
Min Jesu kjærlighet
Og meg omspenner
Som himlen selv så bred,
Hvor jeg meg vender
Og tenker opp og ned!

Å, jeg har funnet Lykksalighetens stand
Og overvunner Min første fødsels bann.
Å, hvor fornøyet Er nå min arme sjel!
Før dypt nedbøyet til jorden som en trell,
Nå høyt opphøyet Med sin Immanuel.

Når jeg skal tage
Mot dødens siste bud,
Da kan jeg drage
Med glede til min Gud.
Hans hånd skal lindre
Meg dødens kamp og sved,
Hva kan det hindre
At støvet faller ned?
Hist skal det tindre
I evig lys og fred!