Av dypest nød jeg rope må

Av dypest nød jeg rope må,
O Herre, du meg høre!
Ditt nådens øre akte på
Den bønn jeg frem vil føre!
Om ei i nåde du ser bort
Fra all den synd som her er gjort,
Hvem kan da frelsen finne?

Jeg vet at bare nåden din
Kan all min synd utslette.
Mitt største offer, Herre min,
Kan ingenting utrette.
For deg er ingen funnet ren;
Deg må vi frykte, hver og en,
Og hente trøst av nåden.

Til Gud jeg derfor holder meg
I mine synders våde,
Mitt hjerte ene trøster seg
Til Jesu dyre nåde,
Som er meg i hans ord tilsagt,
Det står til evig tid ved makt,
På nåden, Gud, jeg venter.

Og varer det til langt på kveld,
Ja, helt til nattens ende,
Skal aldri jeg allikevel
Fortvilet bort meg vende.
Så gjør Guds sanne Israel
Når det får tukt av Herren selv,
Det venter på Guds time.

Om enn vår synd er tung og stor,
Langt større er Guds nåde.
Den hjelp han gir oss i sitt ord,
Er uten mål og måte.
Tross all den synd som her er til,
Han hyrden er som frelse vil
Og fri sitt folk av nøden.