Nå har jeg funnet det jeg grunner

Nå har jeg funnet det jeg grunner
Mitt salighetens anker på;
Den grunn er Jesu død og vunder,
Hvor den før verdens grunnvoll lå.
Det er den grunn som evig står,
Når jord og himmel selv forgår.

Det er Guds nådes lys som varmer
Og overstiger all forstand;
Det er hans nådes åpne armer,
Som alle hjelpe vil og kan;
Hans lengsel etter alle står,
Skjønt mange aldri til ham går.

Å avgrunns dyp, som alle synder
Har slukt ved Jesu Kristi død,
Som bot og bedring oss forkynner
Og byr oss nåde i vår nød! Her roper
Jesu blod og sved: Barmhjertighet,
Barmhjertighet!

I dette dyp vil jeg meg senke
Og drukne all min nød og ve;
Når mine synder vil meg krenke,
Da vil jeg til Guds hjerte se.
Der ser jeg i en avgrunn ned
Av grenseløs barmhjertighet.

Skal jeg på allting skade lide
Som liv og sjel fornøye kan,
Og ingen ting av gleder vite
I korsets byrdefulle stand,
Om jeg av ingen redning vet,
Dog har jeg Guds barmhjertighet.

Om ondt fra alle sider trykker,
Og ingen mer meg hjelpe vil,
Om verdens vennskap går i stykker,
Og hat og kulde slipper til,
Gud har en lang, en dyp, en bred
Og himmelhøy barmhjertighet.

Om alt det beste jeg utretter,
Er fullt av ufullkommenhet
Og derfor dypere meg setter
I bot og angers aske ned,
Så vet jeg Gud er ikke vred,
Han øver kun barmhjertighet!

På denne grunnen vil jeg være
Så lenge jeg på jorden går,
Det vil jeg tenke, tale, lære
Så lenge hjertet i meg slår;
Snart synger jeg i englekor:
Barmhjertighet, hvor du er stor!