Så vide om land

Så vide om land som sol mon gå,
Ei menneskesjel er å finne
Som Herrens nåde ei vet å nå
Når hjertet ham gjerne vil vinne.

Han ser hver en lengsel i sjelens grunn
Som etter det evige higer,
Han hører hvert sukk som i nattens stund
Fra dypet til himmelen stiger.

Han tenner sitt lys på den villsomme vei,
Hans stjerne for ånden opprinner,
Den stråler og vinker og stanser ei
Før hjertet sin
Frelser finner.

Og var du enn skjult i den mørkeste vra,
Og kjente deg ingen på jorden,
Og var du blant dem som i sorg måtte gå,
Den aller elendigste vorden,-

Og tårnet seg synder som fjell i sky,
Og sortnet enn alt for ditt øye,
Og kentes hvert minne så tungt som bly,
Og så du kun lyn i det høye,-

Å, higer din sjel mot sannhets
Gud Og kaller på ham du der inne,
Så vet han vei for sitt nådebud,
Din Frelser du visst skal finne.

Og finner du ham, da finner du alt
Hva hjertet kan evig begjære,
Da reiser seg atter hvert håp som falt,
Og blekner så aldri mere.